Kvinnehjernen – hva bør nevropsykologer vite?

Årskonferansen i 2025 sitt hovedtema var «Kvinnehjernehelse», og et av de store høydepunktene var foredragene til nevropsykolog og hjerneforsker Ann-Marie de Lange. I år er hun aktuell med boken «Kvinnehjernen – En hjerneforskers blikk på kvinners livsfaser» som gir oss et dypdykk i forskning på hva hormoner og livsfaser gjør med hjernen. Redaksjonen har lest boken og lært mye.  Vi har også tatt en prat med forfatteren.

Fra årskonferanse til bokutgivelse

Når jeg og andre nevropsykologer var på vei hjem fra NNFs årskonferanse i 2025 så snakket flere av oss videre om temaene som hadde blitt presentert. Det var spennende å lære mer om forskning på temaer som menstruasjonssyklus, hormonell påvirkning på hjernen og overgangsalderen. For min del har dette vært temaer som tidligere har fått relativt liten plass i klinisk praksis. Men det viser seg at flere av de temaene som hun gikk gjennom er viktige og aktuelle for oss nevropsykologer.

Ann-Marie de Lange holdt en av keynotene og var et av høydepunktene på hele konferansen. Hun er utdannet klinisk psykolog med doktorgrad i nevroavbildning og hjerneplastisitet fra Universitetet i Oslo. Etter postdoktorarbeid ved University of Oxford etablerte hun forskningsgruppen FemiLab, først ved Lausanne universitetssykehus (CHUV) i Sveits.

I dag er hun ansatt ved Queen Mary University of London, der FemiLab nå holder til, og hun har tilknytning til både Oxford og UiO. FemiLab har som mål å øke forståelsen for kvinners hjernehelse ved å analysere data fra MR og genetiske, hormonrelaterte og miljømessige data.

Foredragene hennes var tankevekkende, og temaene (og implikasjonene) er noe som jeg har tenkt mye på i etterkant. Hvorfor? Kvinner har vært underrepresentert i forskning. Mye av kunnskapsgrunnlaget har vært basert på mannlige forsøksdyr og mannlige deltakere. Det har ført til at kunnskap om kvinnehelse har vært og er mangelfull, også hos helsepersonell.

Nå er de Lange aktuell med boken «Kvinnehjernen. En hjerneforskers blikk på kvinners livsfaser». Redaksjonen har lest gjennom boken og gulet ut rekordmange setninger. Den bygger en veldig god og solid bro mellom nevrovitenskapelig forskning og kvinners liv fra pubertet til alderdom. Ting man kanskje har lurt på hos seg selv eller andre, blir plutselig mye klarere.

Hva handler Kvinnehjernen om?

Historisk sett ble flere av kvinners helseplager avfeid som «hysteri» eller emosjonell ustabilitet. Selv om vi i dag vet bedre, har medisinsk og nevrovitenskapelig forskning lenge hatt et stort gap: Det meste av forskningen har tradisjonelt vært utført på hanmus og menn. Resultatet er at kvinnehelse og kvinnehjernen har vært underrepresentert i forskningen. Det gjør at vi vet mindre om kvinner generelt, og at mange sykdomsmodeller er tilpasset menn – for eksempel hvilke symptomer vi ser etter ved ulike sykdommer og tilstandsbilder. Dette kan og har ført til en rekke ulike negative konsekvenser for kvinner.

I boken tar de Lange oss med gjennom en rekke store og små studier som viser hvordan kvinners hjerner påvirkes av hormoner gjennom syklusen. Østrogen og progesteron er stjernene. Hun dykker også ned i temaer som pubertet, graviditet, fødselsdepresjon og overgangsalder. Etter å ha lest boken vet jeg for eksempel at celler og vev i hippocampus kan påvirkes av hvor kvinnen er i syklusen, og jeg har fått mer kunnskap om hvordan østrogen og progesteron påvirker alt fra humør til kognitiv funksjon.

Boken får en til å stoppe opp og tenke. Kan hvor en person er i syklus, eller tilstander som PMDD, påvirke en nevropsykologisk undersøkelse? Selv om det vises til studier på hvordan kognitiv funksjon kan påvirkes, er det usikkert om dette er noe vi nevropsykologer i dag tar stilling til når vi undersøker pasienter. Kanskje burde vi det?

Den er inndelt i korte, og noen ganger lengre, kapitler, og formidler kompleksitet på en god og engasjerende måte. Den er også god til å nyansere funn: Selv om gruppestudier viser én ting, kan andre studier vise at effekten kanskje ikke er så stor, og at det er individuelle forskjeller. En styrke ved boken er nettopp denne nyanseringen. Funn presenteres ikke som mer entydige enn de er, og individuelle forskjeller og motstridende resultater får også plass.

Hvordan er boken bygget opp?

Den dykker ned i historien om hvordan kvinner har blitt underrepresentert i forskning. Den beskriver som nevnt det gammeldagse begrepet «hysteri» (en sekkebetegnelse på kvinners ulike utfordringer), «en livmor på avveie»» og så blir det etter hvert fokus på hvordan forskningen har endret seg de siste tiårene med stadig bedre kvalitet og mer fokus.

Vi blir tatt gjennom pubertet og menstruasjon, hjerneplastisitet, hjernens oppbygning, og med et spesielt blikk på østrogen og progesteron og hvordan disse påvirker hjernen – som regel belyst gjennom studier med store datasett som de Lange selv har jobbet med. Vi får et nærmere innblikk i svangerskap og barseltid, og i vanskelige temaer som spontanabort, infertilitet og sorg. Vi leser om og får et innblikk i overgangsalderen og hvordan den påvirker kognitiv funksjon og andre sider av livet. Etter det kommer spennende informasjon om hjernealdring, og hormonbehandling.

Noe annet som skinner gjennom i boken, er kunnskapsmangelen som finnes på ulike områder om kvinners helse. Det positive er at flere av temaene har fått stadig mer oppmerksomhet. de Lange kommer også med gode refleksjoner rundt ensomhet i barseltiden. En av tingene jeg spesielt kommer til å huske, er betydningen av «grautkjerringene» i tidligere tider – kvinnene som stilte opp med mat og barnevakt for dem som nettopp hadde født.

For de som ønsker en kort introduksjon til hvordan forfatteren selv presenterer tematikken, kan du se dette korte intervjuet med Ann-Marie de Lange om boka «Kvinnehjernen» hvor hun oppsummerer hvordan hormonelle sykluser og livsfaser former hjernen biologisk, mentalt og følelsesmessig.

Redaksjonen tok en prat med Ann-Marie de Lange om hva denne forskningen betyr for nevropsykologer. Vi retter også en stor takk til de spennende foredragene hun holdt, og den viktige forskningen hun gjør:

Fem Spørsmål til Ann-Marie de Lange

På årskonferansen møtte du en hel sal med norske nevropsykologer. Hva håper du at vi tok med oss hjem – og hva bør vi gjøre annerledes i klinisk praksis? Har du noen tanker her?

Jeg håper foredragene bidro til mer bevissthet rundt kjønnsforskjeller, og at dette er relevant både i grunnforskning og i klinikk. Nevropsykologer jobber med mange ulike problemstillinger og pasientgrupper, men det er uansett nyttig å ha kjønnsperspektivet i bakhodet, og å ha oversikt over hva vi faktisk vet og hva vi ikke vet. Der forskningen fortsatt er mangelfull, bør vi holde oss åpne for at kjønnsrelaterte faktorer kan spille inn selv om de ennå ikke er godt kartlagt. Et eksempel er ADHD og autisme, der symptombildet i stor grad har vært basert på gutter. Forskning viser hvordan kvinner ofte maskerer og kompenserer, slik at vanskene blir mindre synlige og diagnosen kommer sent. Et annet eksempel er demensutredning: kvinner presterer i snitt noe bedre på verbale hukommelsestester, og studier tyder på at denne fordelen kan vedvare inn i tidlige sykdomsstadier, noe som potensielt kan kamuflere tidlig patologi og forsinke diagnosen.

Bør fase i menstruasjonssyklus, hormonell prevensjon eller overgangsalder kartlegges rutinemessig i anamnesen ved nevropsykologisk undersøkelse? Vet vi nok til å si noe om hvordan dette kan påvirke testresultater?

Det er lite som tyder på at selve syklusfasen eller prevensjonsbruk gir direkte utslag på testresultater på gruppenivå. Metaanalyser viser for eksempel at kognitiv funksjon holder seg ganske stabil gjennom menstruasjonssyklusen. Men indirekte sammenhenger kan være relevante: Hormonelle faser og overganger kan påvirke humør, søvn, angst og depresjon, og for noen kroniske smerter, og alt dette kan påvirke både hvordan man har det og hvordan man presterer. Så selv om hormonendringer i seg selv ikke nødvendigvis flytter en testskår, kan hormonrelaterte plager ha mye å si for funksjonen i hverdagen. En del opplever også en reell hjernetåke som er vanskelig å fange opp med standardiserte tester, og forbigående endringer i kognisjon gjennom et svangerskap eller i overgangsalderen.

Hva var det mest krevende med å oversette store datasett til en populærvitenskapelig bok – og var det noe du måtte utelate som du gjerne skulle hatt med?

Det mest krevende var å koble forskningen til hvordan de ulike livsfasene faktisk oppleves for kvinner, og gjøre den relevant for en allmenn leser. Det meste av forskningen bygger på gruppesnitt, og variasjonen mellom kvinner er stor. Jeg synes også det er utfordrende å formidle forskningsfunn på en forståelig måte, uten å forenkle så mye at det blir misvisende og man mister nyansene. I tillegg utvikler feltet seg raskt! Noen nye studier fra 2026 rakk jeg å ta med rett før jeg leverte manus, men det skjer stadig nye ting, så man blir egentlig aldri helt ferdig. Boken gir likevel et godt bilde av hva vi vet og hva som fortsatt er i utvikling.

Hvor er det mest mangel på kunnskap når det gjelder kvinners hjernehelse i dag? Hva jobber du med nå for tiden?

Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, for det mangler kunnskap på mange områder. Men om jeg skal trekke frem noe, så er pubertet og graviditet perioder med høy hjerneplastisitet og store hormonelle endringer, som også sammenfaller med økt risiko for psykiske lidelser. De nevrobiologiske, genetiske og miljømessige faktorene som spiller inn, er ikke fullstendig kartlagt.

Overgangsalderen er en annen sentral livsfase som har fått lite oppmerksomhet frem til nylig. Denne fasen er forbundet med endringer i kardiometabolsk helse, og i en av våre studier fant vi at nivåer av blodtrykk, midjefett og langtidsblodsukker var knyttet til hyperintensiteter i hvit substans mange år senere. Disse faktorene er også knyttet til risiko for Alzheimers sykdom, der kvinner er overrepresentert, så overgangsalderen kan være en periode der intervensjon og forebygging er særlig relevant.

Etter at jeg skrev boken har jeg også blitt mer opptatt av stress, og hvordan potensielt traumatiske eller belastende opplevelser virker på kropp og hjerne over tid. Jeg jobber nå blant annet med forskning på kvinner i Nord-Irland som har levd med langvarig konflikt, og hvordan det påvirker biologisk og cellulær aldring. Jeg er også interessert i andre belastende opplevelser, som svangerskapstap, traumatiske fødsler og svangerskapskomplikasjoner. Preeklampsi er et godt eksempel: det øker langtidsrisikoen for både hjerteinfarkt og hjerneslag, men likevel blir kvinner som har opplevd det sjelden fulgt opp over tid.

Hva tror du og håper du kommer til å skje i løpet av de neste ti årene? Hva tenker du om kunstig intelligens når det gjelder forskning?

Jeg tror vi kommer til å vite langt mer om kvinners hjernehelse om ti år, og jeg håper at flere og flere forskere tar disse perspektivene med inn i arbeidet sitt. Det er mange unge, dyktige forskere som er interessert i tematikken, så fremtiden ser lys ut. Men det er også veldig viktig at kunnskapen når frem til klinikken, slik at kvinner blir møtt av et helsevesen som forstår dem og hva de går gjennom.

Når det gjelder KI, bruker jeg dette blant annet til å analysere store, komplekse datasett og til å predikere sykdom, og der er potensialet stort. Men en modell er aldri bedre enn dataene den er trent på. Mye av den medisinske forskningen er historisk gjort på menn, og når KI bygger på slike data, kan den videreføre de samme skjevhetene. Det ser vi allerede i medisinen, der algoritmer trent på mannsdominerte data er dårligere til å oppdage sykdom hos kvinner. Eksisterende populasjonsbaserte datasett mangler ofte relevant informasjon, som menstruasjonshistorie, svangerskapskomplikasjoner, overgangsalder og hormonbruk. Derfor er det viktigste ikke nødvendigvis bedre metoder, men bedre data, som faktisk gjenspeiler kvinners liv og helse. Ellers risikerer vi at KI bare automatiserer blindsonene vi allerede har. I tillegg er de fleste av disse datasettene basert på vestlige, og i stor grad hvite, befolkninger. Hjernehelse formes av gener, biologi, livssituasjon og miljø, så funn fra én gruppe kan ikke uten videre overføres til andre. Dette jobber vi med å adressere, blant annet gjennom en studie ledet av en av kollegaene mine, der vi rekrutterer deltakere fra flerkulturelle miljøer i London.