Tidsskriftets første leveår fra 1998 var preget av pionerånd og behovet for å etablere en felles identitet. Knut Dalen og senere redaktører hadde klart å etablere et tidsskrift som ble en viktig del av nevropsykologien i Norge. I 2015 kom det en viktig markering og begynnelsen på en ny epoke: transformasjonen til en formell vitenskapelig publiseringskanal. En av de mest sentrale skikkelsene i dette arbeidet har vært Jens Egeland som vi tar en prat med. Som vitenskapelig redaktør for tidsskriftet, i godt samarbeid med Kjell Tore Hovig, har han ikke bare forvaltet tekst fra forskere og klinikere, men aktivt vært med å forme rammene for hvordan norsk nevropsykologisk forskning formidles til klinikerne.
En nødvendig endring
Da Jens Egeland gikk inn i arbeidet med tidsskriftet, var det med en klar erkjennelse av at fagfeltet hadde vokst ut av rammene til et rent medlemsblad. Nevropsykologien i Norge hadde utviklet seg til å bli en tung forskningsprofesjon der over ni prosent av medlemmene hadde doktorgrad. Samtidig opplevde mange at de etablerte kanalene, som Tidsskrift for Norsk Psykologforening, gradvis trappet ned andelen vitenskapelige artikler.
Egeland forklarer motivasjonen bak grepet som ble tatt i 2014–2015:
Da Marianne Løvstad var leder i NNF og jeg satt i styret, tok jeg opp muligheten for å omgjøre meldingsbladet til et vitenskapelig tidsskrift som kunne gi forskningspoeng som nivå 1-tidsskrift. På det tidspunkt vi begynte å diskutere dette, hadde også Sykepleien Forskning, Ergoterapeuten og Fysioterapeuten blitt godkjent. Mange nevropsykologer opplevde at det var vanskelig å få publisert artikler der vi på norsk kunne formidle viktig kunnskap til norske klinikere.
Dette ble bakteppet for at Nevropsykologi i 2015 ble godkjent som vitenskapelig publiseringskanal på nivå 1. At et tidsskrift blir godkjent på nivå 1, er et kvalitetsstempel som endrer publikasjons status som et medlemsblad til en mer formell vitenskapelig kanal. For å få til denne godkjenningen så må vitenskapelige artikler gjennom en fagfellevurdering som betyr at den må vurderes og godkjennes av uavhengige eksperter på feltet. Dette sikret at forskningen holdt mål metodisk og faglig. Jens beskriver at dette innebar mye arbeid og flere runder med revisjoner før en tekst var klar.
Denne godkjenningen var også viktig for nevropsykologien i Norge. En av de mest praktiske betydningene av dette var at publisering på nivå 1 gav publikasjonspoeng. Det kan for eksempel gi poeng som utløser økonomisk støtte til institusjonen forskerne jobber ved. Denne viktige endringen i tidsskriftet hadde også verdifull betydning for nevropsykologien i Norge, og førte til høyere faglig status, økte rekruttering (flere ønsker å bidra) og muligheter for at man kunne publisere tung vitenskap på norsk – som var tilpasset norske forhold og normer (som for eksempel CVLT-II normene som Jens nevner).
Redaksjonelt samarbeid og det usynlige arbeidet
Gjennom denne prosessen har Egeland fungert som vitenskapelig redaktør i et tett tospann med redaktør Kjell Tore Hovik. Rollen innebar en betydelig mengde «usynlig» arbeid – en form for mentorvirksomhet som strekker seg langt utover det å vurdere innsendte manuskripter.
Han hadde også et godt samarbeid med Kjell Tore Hovik.
Det har jo hele tiden vært Kjell Tore Hovik som var redaktør og jeg var vitenskapelig redaktør. Vi har samarbeidet veldig godt. Jeg kjente han jo godt siden jeg hadde vært veileder på hovedoppgaven hans og samarbeidet med Merete Øie i det store prosjektet på nevrokognitive forstyrrelser hos barn i Innlandet der Kjell Tore avla doktorgrad på barna med Tourette. Vi prøvde å nå ut til fagfeltet med kunnskapen om at publikasjoner i Nevropsykologi ga forskningspoeng og dermed inntekter til sykehusene der forfatterne jobbet, men har jo hele tiden strevd noe med å få inn artikler. Det tenker jeg har skyldtes at spredningen av Nevropsykologi, altså at vi ikke har vært indeksert, har vært et problem.
Egeland beskriver en hverdag der han ofte har måttet være proaktiv for å sikre tilfanget av fagstoff:
Målsettingen har vært å kunne bidra med kloke artikler som ga viktig statusoppdatering på fagfelt som klinikerne hadde nytte av, men også å inspirere unge kolleger som ikke ennå var forskere, til å gå i gang med noe som etter hvert kunne utvikle seg til forskerkarrierer. Ofte tok jeg tak i spesialistoppgaver og brukte mye tid på konkrete forslag til hvordan de kunne omskrives til å bli vitenskapelige artikler. Om jeg brukte en dag på å lese gjennom og komme med forslag, ville de måtte bruke måneder før det kunne bli en artikkel av det.
Dette arbeidet har båret frukter i form av artikler med stor klinisk relevans, som Harald Kanestrøms studie fra 2016 om at det ikke var kjønnsforskjeller i CVLT-II normer, som Egeland trekker frem som et eksempel på viktig kunnskapsformidling for norske forhold.
Et fagfelt i geografisk og metodisk endring
Egelands blikk på tidsskriftet er også et blikk på selve fagets historie i Norge. Ved å se på statistikken fra foreningens tidlige år, trer et bilde frem av en profesjon som har flyttet tyngdepunktet sitt. Da den første medlemsundersøkelsen ble publisert i 1999, arbeidet hele 58 prosent av nevropsykologene i somatikken eller rehabilitering, mens kun 13 prosent var tilknyttet psykisk helsevern. I dag er denne fordelingen nærmest snudd på hodet.
Denne forskyvningen har også ført til endringer i metodikken:
Når det gjelder metodebruk som jeg har vært særlig opptatt av, blir spørreskjemaer stadig mer brukt. Det tenker jeg har kommet inn gjennom den sterkere koplingen opp mot psykiatrien der spørreskjemaer er det typiske verktøyet for å kartlegge indre tilstander. Mye av nevropsykologiens suksess har vært at vi har kunnet måle fenomen mer objektivt, og jeg er nok opptatt av at vi må utvikle dette fortrinnet både i undersøkelser og i behandling.
En engasjerende foredragsholder!
Fremtiden
I 2026 avvikles tidsskriftet i sin nåværende form for å gjenoppstå i en ny digital publiseringskanal i samarbeid med Psykologtidsskriftet. Egeland ser dette som en nødvendig utvikling for å sikre spredning og tilgjengelighet, noe som har vært en utfordring i papirutgavens tid.
Likevel bringer fremtiden med seg nye utfordringer, spesielt knyttet til teknologisk assistanse i det kliniske arbeidet. Egelands refleksjon rundt kunstig intelligens (KI) i nevropsykologien fanger en bekymring for det faglige skjønnets kår:
Jeg ser at systemer nå tilbyr bruk av KI for å skrive sammendrag av samtaler. Selv skriver jeg ofte 7-8 sider kladdenotater fra oppstartsamtale før undersøkelsen, og er redd for om KI vil lage ‘standard sammendrag’ der diamantene forsvinner i sanda. Altså at små kommentarer og uttrykksmåter som er helt sentrale for å forstå pasientens opplevelse forsvinner, mens vi får en type standard journalnotat hvor yrkesanamnesen refereres, men den helt avgjørende informasjonen om hvorfor man sluttet i en jobb forsvinner.
Samtidig som han maner til varsomhet i den kvalitative samtalen, er han åpen for at maskinene kan utkonkurrere det menneskelige skjønnet der objektivitet er nøkkelen: «I skåring av tester derimot, har jeg tro på at KI kan gjøre nytten. ‘Klinisk skjønn’ er systematisk ikke til å stole på, og maskiner vil gjøre det uten fordommer».
Jens Egelands bidrag til norsk nevropsykologi gjennom tidsskriftet og spennende foredrag på en rekke årskonferanser har vært preget av en balansegang mellom akademisk strenghet og klinisk nærhet. Ved å legge til rette for et norskspråklig vitenskapelig forum, har han bidratt til at fagmiljøet har fått en viktig arena. Jens beskriver en bekymring for om de hadde nådd godt nok ut med tidsskriftet slik det hadde vært. For en stund siden undersøkte han muligheten for å bli indeksert. Det skulle vise seg å være både dyrt og vanskelig. I samarbeid med styret i NNF, redaktør for Psykologtidsskriftet Katharine Williams og andre så blir den vitenskapelige publiseringsløsningen som kommer indeksert. En viktig milepæl for norsk nevropsykologi.
Jens beskriver avslutningsvis at arbeidet som vitenskapelig redaktør har vært morsomt og interessant, men også arbeidskrevende. Det er ikke sikkert at lesere er klar over hvor mye arbeid som ligger bak en artikkel. Det innebærer gjennomlesning, fagfellevurdering, revisjoner – litt som ordtaket «blod, svette og tårer». Han retter en stor takk til alle fagfeller som har gjort en kjempejobb.
