Tidsskriftet «Nevropsykologi» er 28 år gammelt og det aller siste nummeret vil komme ut i år. Vi er i en digital tidsalder der flere publikasjoner går over i et digitalt format. Tidsskriftet har gjennom sine 28 år gått igjennom store endringer og utvikling. Det ble utviklet i en tid der norsk nevropsykologi fortsatt var et lite fagmiljø. Det oppstod etter hvert et behov for en felles stemme, faglig- og identitetsmessig. Dette skjedde parallelt med en massiv utvikling av norsk nevropsykologi – som på noen få tiår har gått fra noen få psykologer til et stort voksende fagfelt.
I denne artikkelserien ønsker vi å rette lyset mot noen av de mest sentrale og betydningsfulle fagpersonene som har vært med å bygge opp det viktige tidsskriftet. Vi retter først blikket mot den personen som først tok fatt på den viktige oppgaven, nemlig Knut Dalen.
Dokumentaristen
På årskonferansen ser du kanskje en person med tre øyne. To som observerer det som skjer, og en kameralinse som nøye og detaljert fanger opp bilder fra den viktige årlige begivenheten. Knut Dalen sine øyne var også de aller første som fikk se det første eksemplaret av tidsskriftet Nevropsykologi i 1998 som ny redaktør, med de samme øynene som tålmodig og presist dokumenterer den årlige samlingen år etter år. Det skulle vise seg å markere begynnelsen på nesten tre tiår med artikler og medlemsstoff.
Eg fekk spørsmål om eg kunne starte eit tidsskrift for NNF i 1998. Det var Erik Hessen, dåverande president, som spurte. Han var den første eg hadde veileda fram til spesialiteten i klinisk nevropsykologi. Han visste at eg hadde starta eit tidsskrift for Norsk Selskap For Fotografi tidligerare, der eg sat i hoveudstyret.
Knut styrte og satt i gang arbeidet som ble en viktig del av norsk nevropsykologisk forening, og var redaktør frem til årsmøtet i 2001. Det var et komplisert og krevende arbeid å få et slikt blad opp å gå. Det var en fordel å ha erfaring fra før med fotografi-tidsskriftet, og dette tok han med seg når han skulle drive tidsskiftet som skulle bli viktig for den nevropsykologiske foreningen.
I starten gjorde eg alt sjølv. Eg hadde etablert kontakt med Døves Trykkeri i Bergen, og eg visste mykje om momsreglar for medlemstidsskrift. Som for eksempel korleis ein skulle få IISN-nummer og så vidare. ISSN-nummer gjer det søkbart i Nasjonalbiblioteket.
På den tiden var ikke redigeringsverktøyene slik som de er i dag. All redigering ble gjennomført i Microsoft Publisher. Dalen gjorde seg også kjent med at det å starte opp et tidsskrift er vanskelig og krevende arbeid. Man må ofte gjøre mye selv og det er utfordrende å få folk til å skrive artikler. Å etablere en ny publikasjon innebar logistikk, økonomi, teknikk og utholdenhet – som i dette tilfellet var håndtert av en og samme person.
Til å begynne med ar det to nr. i året, der det eine inneheld informasjon om årsmøtet, noko som tidligere var sendt ut med vanleg post. Det andre nummeret var referat, bilete og anna frå årsmøtet. Etter kvart vart deg også mogleg å ta inn meir stoff, og mengda med fagstoff auka. Det har alltid vore ein kamp å få inn stoff.
Etter hvert vokste viljen i fagmiljøet til å dele erfaringer, refleksjoner og forskning. I sin spede begynnelse gikk det fra å være et tidsskrift som hovedsakelig var knyttet til årsmøtet til en mer bred faglig arena der flere stemmer slapp til. Det startet også et bindeledd mellom generasjoner av nevropsykologer – fra pionerne som bygget spesialiteten til yngre kollegaer.
Knut på motorsykkel
Endringer
Knut Dalen ga fra seg stafettpinnen videre til Helen Haanes som overtok som redaktør i 2001. Hun er gift med Erik Hessen og var den andre som Knut hadde veiledet frem til spesialiteten.
For kvart redaktørskifte har «Nevropsykologi» blitt heva et par hakk opp. Det har vore fleire større endringar, mellom anna tidskiftet har vorte godkjent som nivå 1 tidsskrift. Da er det meriterande å publisere.
Dette var en viktig utvikling og milepæl. I Norge brukes publiseringsindikatoren – et system for å registrere vitenskapelig publisering. Tidsskrifter plasseres på nivåer og nivå 1 er en godkjent vitenskapelig publiseringskanal som oppfyller bestemte kvalitetskriterier. Dette innebærer at tidsskriftet måtte oppfylle flere av mange kriterier, deriblant fagfellevurdering, vitenskapelig redaksjon, ha forfattere fra flere institusjoner og følge akademiske publiseringsstandarder. Fra å ha startet opp tidsskriftet i 1998 med informasjon om årskonferansen, så ble plattformen etter hvert en viktig publiseringskanal for norske forskere.
Dalen har også vært med på å veilede mange gryende nevropsykologer som etter hvert har blitt sentrale figurer i norsk nevropsykologi. Det kommer etter hvert frem i samtalen at han også har veiledet redaktør sin far som ble en viktig del av det nevropsykologiske miljøet i Stavanger. Innflytelsen har gått langt. Dalen reflekterer rundt spørsmålet om hvilken betydning tidsskriftet har hatt for norsk nevropsykologi.
Eg meiner tidsskriftet har hatt mykje å seie for utviklingen av identiteten som norske nevropsykologer. Det å ha noko felles har mange positive sider ved seg. I dag er det populært å snakke om «leirbål» når det er noko som bind menneske saman.
Over den 28 år lange perioden som tidsskriftet har kommet ut så har også verden blitt mer digital. NNF avvikler tidsskriftet i 2026 og går over til en ny digital publiseringskanal. Dalen har flere tanker:
Eg meiner overgangen frå papir til digitalt er ein naturleg overgang. Tidsskriftet «kamera» som eg starta før eg starta «Nevropsykologi» har for lengst blitt digitalt. Når det gjeld aviser, er det berre ei av avisene som eg abonnerer på som kjem i papirutgåve. Men der også les eg den digitale som er inkludert.
Vi avslutter samtalen med en refleksjon om fremtiden og hvordan den kommer til å se ut for nevropsykologi i Norge. Etter mange år med nevropsykologi, tidsskrift, veiledning og dokumentasjon så har Dalen opparbeidet seg mye erfaring og sett store endringer.
Norsk nevropsykologi har ei god framtid. Ein ser at underskogen veks godt, og eg gler meg over å ha så mange flinke yngre kolleger. Da eg vart godkjend spesialist i 1998, var eg den 8. som vart godkjend. Hallgrim Kløve, min gamle sjef, mentor, veiledar og gode venn, var ein fagpolitisk taktikar. Før 1987 var det berre ein generell klinisk spesialitet, «Spesialist i klinisk psykologi». Så kom dei ulike fordjupningsområda, t.d. i klinisk nevropsykologi i 1987. Fleire av fordjupningsområda sleit med å utdanne nye spesialistar. I nevropsykologi var det for få spesialinstitusjonar som var største utfordninga. Dette vart kompensert på fleire måtar: Hvis ein dobla talet på veiledningstimar, og i tillegg stilte krav til at praksisplassen hadde tilknytta nevrolog eller nevrokirurg (psykiater var ikkje tilstrekkeleg), så kunne t.d. ein poliklinikk i psykisk helsevern for vaksne bli godkjend som spesialinstitusjon. Såleis fekk ein utdanna så mange spesialistar, at fordjupningsområdet klinisk nevropsykologi kunne stå på eigne bein. Nå er det vel over 400 spesialistar? Mange av desse har dobbeltkompetanse, noko ein t.d. ser ved at det alltid vert presentert nye doktorgrader på årsmøtekonferansane.
