Nevropsykolog og professor Kristine Stadskleiv har fått Psykologprisen for 2026 for sitt arbeid med barn og habilitering. Stadskleiv har vært med på å utvikle CPCog, som er en protokoll for systematisk oppfølging av kognisjon hos barn og voksne med cerebral parese (CP), og har blant annet jobbet mye med alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) og alternative svarmetoder under nevropsykologisk testing for barn som ikke kan snakke eller peke. Hun har også vist at valg av sammensatte mål på evnetester kan føre til undervurdering av barns evner.
Vi har snakket med kollegaen vår om kognitiv testing, blikk og hvorfor man ikke bør anta kognitivt nivå hos personer som ikke kan gjennomføre tester på standardiserte måter.
Gratulerer Kristine! Hvordan går det og hva betyr det for deg, habiliteringsfeltet og nevropsykologien at prisen gikk til arbeid med habilitering?
– Jeg er veldig takknemlig for prisen da den bidrar til å sette fokus på et viktig fagfelt som ikke alle psykologer kjenner så godt til. Men jeg må få understreke at den systematiske oppfølgingen som barn med CP får i barnehabiliteringene i Norge skyldes teaminnsats og godt tverrfaglig samarbeid over lang tid. Så prisen er også en mulighet for meg til å si takk: Takk til psykologene i habiliteringstjenestene rundt omkring i hele landet som bidrar til at CPCog gjennomføres, takk til gode veiledere og kollegaer, takk til brukerorganisasjoner som jeg har fått samarbeide med – som CP-foreningen, ISAAC, Norsk NCL-forening, Løvemammaene og Norsk Forening for Rett Syndrom, og ikke minst stor takk til barna og familiene som jeg har fått lov å jobbe sammen med og lære av.
Stadskleiv ble utdannet som psykolog ved UiO på 90-tallet, og fra tidlig i karrieren frem til i dag har hun jobbet med barn som har store bevegelses- og talevansker. Mange av dem har behov for ASK, blant annet mange barn med cerebral parese. Gjennom karrieren har hun kombinert undervisning, forskning og klinikk og blitt en respektert fagperson.
Du er spesialist i både habilitering og nevropsykologi. Vi begynner med et kjent evnetestspørsmål: Hva har de fagene til felles, og hva har de lært av hverandre?
-En fellesnevner er ønsket om å bedre forstå personer som har sammensatte medfødte eller ervervede vansker slik at de kan få best mulig hjelp, og dermed også best mulig utvikling og fungering. Jeg oppfatter habilitering som et bredere begrep enn nevropsykologi. Habilitering er tverrfaglig og planmessig arbeid som har til formål at personen med en funksjonsnedsettelse skal utvikle funksjonsevnen og/eller mestringsevnen, og der siktemålet er størst mulig selvstendighet og best mulig livskvalitet. Dette er mål som jeg tenker at nevropsykologien deler. Men der habiliteringen i sin natur er tverrfaglig, er den psykologfaglige kompetansen sentral i nevropsykologien. I noen nevropsykologiske tradisjoner har det kanskje vært mer fokus på å identifisere kognitive vansker og å identifisere det hjerneorganiske korrelatet til disse vanskene, enn det har vært på å utforme tiltak som kan implementeres i pasientens hverdag? For en psykolog som jobber i habiliteringstjenesten er de to spesialitetene i praksis kompletterende da man får ekstra innsikt i både det å utrede, identifisere og forstå kognitive vansker og i tiltak som kan avhjelpe disse vanskene.
Lett å undervurdere
I arbeid med barn med flere funksjonsvansker er det lett å observere vansker, og noen ganger vanskelig å se ressurser. Hvis et barn har store problemer med å styre kroppen og ikke kan snakke, kan det være lett å anta at også kognisjonen er påvirket. For snart 20 år siden hadde kun rundt 3 av 10 barn med CP fått en nevropsykologisk/kognitiv utredning. På grunn av vansker med å gjennomføre standardisert testing, ble kognitiv funksjon hos mange anslått.
Stadskleiv og kollegaer har vist at det ofte ikke holder å anslå barns kognitive funksjon. Selv om kognitiv funksjon og motorikk henger sammen på gruppenivå, er sammenhengen langt fra sikker på individnivå. Men hvordan kan man gjennomføre testing hos en person som ikke kan snakke eller peke?
Ulike tilpasninger
Stadskleiv har jobbet mye med alternative svarmåter. Mange tester har flervalgsoppgaver, og med tilpassede metoder kan barnet svare med andre måter enn med fingeren. Rundt en femtedel av barn med CP har så store finmotoriske vansker at det er vanskelig å peke.
En metode er å holde en gjennomsiktig plate foran barnet med svaralternativene i hjørnene. Barnet kan se på svaralternativet og så tilbake på testlederen (øyepeking). Hvis dette er vanskelig, kan man vise svaralternativene ett om gangen med et avtalt signal (nei eller ja). Slike metoder krever imidlertid mye øving og kompetanse hos testlederen, siden små avvik fra prosedyren kan påvirke svaret.
Kan du fortelle om et barn som hadde større kognitive ressurser enn omgivelsene/personene rundt trodde? Hvordan oppdaget man det?
-Det har jeg opplevd flere ganger. Det vi har gjort er at vi har gitt barnet tester som er normert for barnets alder og som har et flervalgsoppsett. Dette kan være tester av språkforståelse, ikke-språklig resonnering (ulike matriseoppgaver), oppmerksomhet og hukommelse. Rent konkret så administrerer vi disse testene på PC som har øyestyringsutstyr. Dette gjør det mulig for barnet å peke ut et svaralternativ med blikket – på samme måte som andre barn peker ut svaralternativet med en finger. Det er selvfølgelig viktig å beskrive tilpasningen som er gjort i barnets rapport. Det som finnes av forskning på slike alternative svarmetoder indikerer at det å peke ut svaralternativ på ulike måter (med en finger, med blikket eller på andre måter) ikke får konsekvenser for testresultatet. Det er derfor mulig å benytte testens normer. På den måten har vi eksempelvis kunnet dokumentere at en ungdom med omfattende tale- og bevegelsesvansker som ikke hadde viljestyrt kontroll over så mye mer enn blikket hadde et språkforståelsesnivå helt som forventet ut fra kronologisk alder.
Noen ganger har det også vært slik at utredningen har vist at barnet eller ungdommen har noen vansker som ikke har vært kjent fra før. Jeg mener at dette også er viktig å avdekke; akkurat på samme måte som for alle andre barn og ungdom er det å kjenne den kognitive profilen viktig for å kunne tilby best mulig tilpassede tiltak.
Hvordan ser en slik testsituasjon ut i praksis, og hvordan unngår du å gi barnet hint når du vet hva som er det riktige svaret?
-Det unngår man på samme måte som når vi tester barn ellers – vi kan eksempelvis indikere hvilke svaralternativ som finnes, men barnet må velge sitt svar selvstendig. Dersom vi er veldig i tvil om hvordan barnet bruker blikket til å peke med, pleier jeg å bruke en programvare som gjør det mulig å ta opp barnets blikkbevegelser og lyden i rommet. Da kan vi i ettertid også analysere hvor barnets blikk gikk når oppgaven ble gitt.
Hva bør en nevropsykolog som skal teste et barn med motoriske vansker gjøre når det gjelder testvalg og bruk av sammensatte mål? Å bruke generell evneindeks (GEI) fremstår som et logisk valg, men da faller arbeidshukommelse ut av samleskåren.
-Helt enig i at det ofte er veldig viktig å ha noe mål på arbeidshukommelse. Det er jo ofte et resultat som har stor overføringsverdi til en skolesituasjon – og eventuelle behov for tilrettelegging. Jeg prøver derfor å få et mål på arbeidshukommelsen i tillegg – også i de tilfellene det viser seg at GEI kanskje gir et riktigere mål på forståelsesnivået enn FSIQ. Det at man rapporterer på GEI utelukker jo ikke at man i den samlede vurderingen har med tester på kognitive domener som ikke er inkludert i samleskåren.
Stadskleiv var med på å utvikle CPCog, en skandinavisk protokoll for oppfølging av kognitiv funksjon hos barn med CP. Den ble tatt i bruk i Norge i 2013, og barna testes på bestemte tidspunkt i barne- og ungdomsalderen. Protokollen har ført til at langt flere barn med CP blir testet enn tidligere.
Hva er det viktigste du har lært gjennom ditt arbeid på habiliteringsfeltet? Har du noen råd eller tips til oss nevropsykologer – også til dem av oss som jobber med voksne?
-Gjennom arbeidet har jeg fått lære om ASK og viktigheten av at det ansees som språk. Hvor viktig det er å lage gode språkmiljø og jobbe for å implementere ASK for barn, og hvor utrolig viktig det er at igangsatte og virksomme ASK-tiltak ikke fjernes. Det er i realiteten det samme som å ta bort språket – tiltakene igangsettes jo fordi personen ikke kan bruke tale for å uttrykke seg språklig. Jeg tenker det er viktig at psykologer kan noe om ASK – vet at det er et språk og ikke bare et hjelpemiddel eller et spesialpedagogisk tiltak. Jeg kunne veldig lite om ASK da jeg var ferdig utdannet, og skulle nok ønske at dette var noe som var enda tydeligere fokusert på i både grunnutdanningen og i spesialiseringer.
Metodene for tilrettelagt utredning er ikke bare aktuelle for barn med medfødte eller tidlig ervervede vansker. Tvert imot, så kan metodene brukes på tester med flervalgsalternativ i alle aldersgrupper. Både ASK og tilrettelagt utredning er derfor etter mitt syn aktuell kunnskap for alle nevropsykologer, uavhengig av om man jobber med barn eller voksne.
Vi gratulere Kristine Stadskleiv med Psykologprisen og takker for samtalen!
